Pannekakemennesker

Mange snakker om tykke mennesker, tynne mennesker, firkantede mennesker, runde mennesker, dype mennesker, men ingen snakker om flate mennesker.

Men de fins.

Noen mennesker er dessverre flate som pannekaker. Sett ovenfra (eller nedenfra hvis du klarer å se gjennom stekepanna) er de runde, som medgjørlige hyggelige og åpne mennesker.

Er de stekt riktig er de også passe sprø i kantene og kan virke riktig så tiltalende og tolerante.

Men vokt dere! De må snus med omhu ellers revner de og havner som en krøll i søppelbøtta. Og da har du så dårlig samvittighet at du må steke fem ekstra for å komme over feilen du mener du gjorde.

Disse pannekakene havner heller i søpla enn på tallernenen din for å mette deg. De er så skjøre at du hele tiden må passe på.

Er det nok smør i panna?

Er kokeplata passe varm?

For det er alltid din skyld når de ødelegges.

Så det er bare å gi opp den oppskriften først som sist.

Og begynne å lage tykke små amerikanske pannekaker som tåler å spises!

Hvor mye glava kan en mus fordøye?

I ren kjedsomhet, mens regndråpene renner ned over vinduene som hverdager og tordenskrålet krabber rundt åsen, har jeg fordøyd bilder av tær med fotsopp, fleskemager med soppinfeksjoner og legger fulle av eksem. Alt forårsaket av en ting: sjokolade. En hel koffert sjokolade i løpet av to uker. 8 sjokolader om dagen!

Ups! Jeg begynner å sjekke legger og bilringer. Ingen tegn til rødt. Men jeg hadde fint klart å spise 8 sjokolader om dagen, og noen PMS dager ligger jeg nok tett oppunder det - kan ikke helt forestille meg at det kan gjøre så store utslag.

Men når det skal være sagt, så har jeg nettopp fjernet 40 år gammel isolasjon i taket, og det var tydelig at musene hadde trivdes der oppe. Så når de klarer å spise glassull i mangel på noe annet, da kan vel jeg også bytte ut sjokoladen med rødvin en periode og se hva som skjer, før TV Norge lager et program om akkurat det!

Morgenstund...

Tidlige morgener er helt undervurdert. Følelsen av å være våken mens resten av verden sover. Stillheten og fuktigheten som svøper oss inn i en tilstedeværelse ved å være så ubevegelig, setter man ikke pris på før man frivillig oppsøker den.

Tidlig mandag morgen, beksvart november, med litt for lite søvn, tre matpakker som skal smøres, en klokke som går alt for fort og barn som også har fått for lite tid under dyna, kan ikke sammenlignes med de morgenene jeg viser til.

Okey, det er et tiltak å komme inn i rytmen, men når man først har gjort det med hjelp av litt høyere temperaturer og en sol som skinner inn gjennom gardinene, så er det verdt det.

Jeg burde ha stoppet der, men det gjør man sjelden, særlig når man vet at man skulle ha gjort det. For når jeg nå tilføyer at jeg var på golfbanen klokken syv en fridag og gikk atten hull på tre timer, så blir jeg ansett som en golfidiot av alle som ikke spiller golf. Da hjelper det lite å fortelle at jeg så en rev med bytte i munnen, krysse femti meter foran meg...

Men det gjorde den altså.

Kanonenes makt ...

Puh!
Noen ganger, og bare noen ganger, så hender det helt uforutsette ting. Nå mener jeg ikke tilfeldigheter, eller uhell eller hva annet man kan kalle for ukontrollerbare handlinger.
Nei, noen ganger kan et lite øyeblikk få deg til å tro på verden, eller om ikke helt det, så i alle fall på at man har gjort noe rett på veien. Sånn som når min 1. klassing skal ha ha med dag på skolen og får beskjed om at pistoler, våpen og sverd må bli hjemme.
Her snakker vi om et barn som har fått sin dose med testosteron. Alt som kan drepe og tilintetgjøre noe har en umiddelbar tiltrekking på hans innerste instinkt. Pinner og planker blir til våpen i en fei. Hvilken nedtur da at ha med leken ikke kunne være et maktmiddel.
Valget falt til slutt på et stort sjørøverskip. Det hadde stått og samlet støv i et år, og knapt vært brukt. Hadde det ikke vært så stort hadde det havnet i søpla for lenge siden. Men det ville ført til et stort tomrom, som selv en 1. klassing hadde lagt merke til, så det har bare blitt stående. Jeg har ikke kommet på noen gode argumenter for at det plutselig skulle forsvinne...
Uff, dette må jeg prøve å vri meg litt unna, for det skipet er så tungvint å frakte til og fra skolen, var min umiddelbare tanke, helt til jeg så at gutten faktisk hadde demontert alle kanonene!
Så i morgen kjører jeg ham til skolen og bærer skipet opp på skolen for ham! Jeg skal gledelig bære det hjem også!

Moviemakers

Herregud!
Noen ganger kan man lure på hvor mye jobb man lager seg... Sitter nå i en såte av kabler og trykker på utløseren for å lage en ti sekunders animasjonsfilm! Flytte litt. Klikk. Søren, der kom jeg bort i bakgrunnen. Den veltet. Prøver å få det på plass igjen. Tror den sto akkurat der, sånn ja, neste bilde. Faen, der flyttet alt på seg likevel, da er det bare å starte på nytt og slette de 200 bildene foran...

Etter en times arbeid ligger det 5 sekunder på Facebook. Ikke det beste man har sett, men det spiller ingen rolle, for jeg vet hvor mye jobb jeg og min lille sønn la i å lage akkurat de sekundene. Resultatet ble det nærmeste en "splatter" film en 7. åring klarer.

Så da startet vi på en ny film som skulle være akkurat dobbel så laaang. Og ha et annet tema. (for litt pedagog må mor være) - og her velter både trær og steiner... Da oppdager jeg familiens desiderte dårligste egenskap. Utålmodighet.

For det er rimelig vanskelig for en 1. klassing (og moren til en 1. klassing) å holde konsentrasjonen oppe i mer enn 2 minutter, ok, kanskje 10 minutter når man sitter foran en dataskjerm... og hadde jeg tatt opp på bånd samtalene under prosessen så hadde de stort sett bestått av:

F%&?n!
Neeiii!
Forsiktig!
Vi kommer alllldriii til å bli feerdiige!

Det ble vi, men noe mer tålmodige har vi ikke blitt...

Eventyrlandet

Is, sol, pølser, grønne bjørketrær, blankpolerte tubaer, sprakende svarte mikrofoner, endeløse gørrkjedelig taler om våre tapre forfedre, anmasende foreldre i alt for små bunader (inklusive meg selv) som propper i ungene mere is, fordi antall is måles i hvor vellykket denne dagen er. I alle fall for de voksne, som alltid mener at dette er barnas dag - er ikke sikker på om barna mener det samme.

Men jeg skal ikke klage, setter pris på litt avveksling og med været på vår side ble dagen både hyggelig og behagelig. Barna må jo også lære seg å følge visse tradisjoner, det forstår jeg også.

Men kan likevel ikke løsrive meg fra den tanken at vi er noen opportunister hele gjengen, som trykker en Alexsander, som helnorsk, til vårt bryst, fordi han kommer hjem med en glassmikrofon i kofferten.


Misforstå meg rett - han er dyktig og fortjener seieren. Men vi bør være store nok til å legge æren der den hører hjemme, og det er sannsynligvis ikke på den norsk kulturskolen slik Giske vil ha det, eller hos den norske janteloven, eller bygdedyret, men hos hans hvitrussiske foreldre... som stilte helt andre krav til ham.

Så kanskje det er på tide å lette på nisselua og innse at det fins andre land enn Norge som har eventyr å fortelle. La de fortelle historiene sine.

Jeg skal i alle fall tro på dem.

STORE TANKER

Ok. Har sovet på det.

Jeg skal ikke lenger refse barna for deres PC bruk. Ser jo at denne nye verden krever utrolig lange timer foran skjermen, kan ikke da sitte med den høyre pekefingeren i været og si: "Nå har du vært på PCen lenge nok! Stikk ut å lek!" For den fingeren trenger jeg jo til å skrive med. Kan vel heller ikke kalle det å være asosial når alt her handler om den nye delingskulturen.

Og å dele er jo bra - det har til og med vi som er over 40 fått med oss fra våre delvis møblerte hjem. Så da får det bli som det blir - alle får mindre munn og firkanta øyne som fanger opp skjermbildet bedre, kanskje også brutt samsyn for å kunne multitaske og dele skjermen.

Ikke glem store ører, eller kanskje bare et stort og et lite, sånn at det lille kan ha øreproppen fra iPoden og det store fange opp signaler fra space. Nesen reduseres til kun et hull - flere trenger man ikke før man finner opp Pc med luktfilter (noe jeg ikke tror kommer til å skje med det første...) . Store rumper som sitter godt og breie lår sånn at loptopen kan ligge stødig.

Med det bilde i hode er jeg glad jeg ikke skal ha flere barn...